Jeg løper, går på rulleski og foretrekker klassisk langrenn om vinteren. Jeg gjør det for å holde meg i form, og synes det er moro når jeg merker en forbedring. Jeg har noen faste løyper jeg bruker for å teste meg selv, og det pulsklokken registrerer overfører jeg til Mac’en. Slik har jeg kontroll på utviklingen. Dessverre trener jeg litt for sjeldent til å være med på løp og skirenn i helgene. Jeg kunne deltatt, men jeg synes det er artigere når jeg har en følelse av at det kan gå bra, at jeg kan prestere opp mot mitt beste.
Jeg en stayer når det kommer til Birken på ski. Den har jeg gått 15 ganger – uten å ha klart merket riktignok, men jeg har vært nære på et par ganger. Og det oppmuntrer meg til å fortsette, år etter år. Sist gang jeg var med i et arrangert løp var Holmenkollstafetten i 2015. Jeg var i god form og skulle løpe for to lag, men hadde feilberegnet tiden. Det viste seg at jeg ikke hadde sjans til å rekke etappen min for det andre laget, noe som naturlig nok ble samtaletema nr 1 på banketten etterpå. Jeg tok på meg skylden for resultatet, spanderte en øl på helten som løp to etapper, og passet på å glede meg over sølvmedaljen jeg fikk for innsatsen på den etappen jeg tross alt fikk løpt. Målet for veteranlaget var selvfølgelig gull, og det hadde holdt til seier hvis ikke en på laget hadde fått problemer på sin etappe og presterte langt svakere enn hva han pleier å gjøre. At han var skuffet er lett å forstå, men alle vi andre var fornøyde. Vi hadde tross alt løpt opp mot vårt aller beste og vunnet sølvmedaljen med god margin.
Tilbakemeldinger er gull verdt
Sånn er det i jobbsøkerprosessen min også. Jeg har vært i finalerunden flere ganger og til og med vært nære på ved et par anledninger. Jeg har tenkt at denne gangen er det min tur – og at det hadde vært vel fortjent. For selv om håndtrykket er godt, smilet til stede, stemningen ledig og jeg svarer overbevisende på alle spørsmålene, har jeg til gode å nå helt opp. Hva var det som gjorde at den andre kandidaten ble rangert foran meg? Jeg presterte jo opp mot mitt maksimale nivå, kanskje ikke perfekt, men burde det ikke være godt nok, har jeg tenkt. Men så er det jo sånn at hver prosess er unik. Noen ganger dukker det opp forhold jeg selv ikke har kontroll på, mens andre ganger presterer jeg ikke godt nok. Vær mer konkret, vis til relevante eksempler, vær tydelig på ditt bidrag, hold deg til tiden og fortell hva som er overførbart fra din gamle jobb til den nye, er tilbakemeldinger jeg har fått. Disse er gull verdt, jeg skriver dem ned og jobber med dem systematisk. Slik trener jeg for å bli en bedre jobbsøker. For det å søke jobb er en jobb i seg selv: Både søknad og CV skal tilpasses hver enkelt stilling, jeg skal ringe på forhånd og forhåpentligvis etablere en god dialog i forkant, slik at jeg er top of mind til utvelgelsen av intervjukandidater begynner. I tillegg skal jeg forberede meg godt til hvert intervju og gjennomføre dem med overbevisning og kanskje svare på personlighets- og arbeidspsykologiske tester eller fremføre casebesvarelser og presentasjoner på enten norsk eller engelsk i tillegg. Alt dette, for så å ryke ut ennå en gang. Men det er i disse situasjonene, etter at den kortvarige skuffelsen har lagt seg, jeg tenker at sølv ikke nødvendigvis er et nederlag. Det kommer alltid en ny sjanse og da er jeg enda bedre forberedt – enda bedre trent. Akkurat som våre beste idrettsprofiler, som til tross for at de vinner gull, alltid snakker om at det er noe å terpe på. Alle har de til gode å gjennomføre det perfekte løpet.
